Pandemien har satt oss alle på prøve på det menneskelige plan. Det ble en øvelse i selvdisiplin, en øvelse i å holde ut. Et maraton, som Nakstad sa. (Takk, Nakstad!)
Vi merket vårt behov av fellesskap, nærhet og kontakt. Vårt sosiale liv ble satt på vent. Som samfunn møtte vi dette med besluttsomhet. Våren 2020 ivret mange for å hjelpe andre. De tok en ekstra telefon. De spurte hvordan det gikk. Etter hvert ble smittevernreglene en vane. Vi fikk en ny hverdag. For mange ble dagene gråere. Det var nok enklere forrige vår enn denne våren, da vi ventet på vaksinene. Men vi viste omsorg for hverandre.
I gravferdene måtte pårørende velge blant slekt, venner og naboer. Hvem fikk være med? Kunne vi ha minnesamvær? Reglene og begrensningene endret seg. Tyngst var det for de nærmeste, men tungt var det for alle. Alle har i møte med oss unntaksløst stilt opp og forholdt seg lojalt til reglene. Selv førte vi liste på liste, rad etter rad med navn og nummer. Hver dåp og hvert bryllup ble registrert. Så mange har bidratt til at dette gikk bra. Dere har spritet hendene i våpenhuset og holdt meteren. Selv i de tyngste stundene har alle vist en bemerkelsesverdig selvbeherskelse.
Etter som månedene gikk lærte vi oss noe om toleranse og overseelse også. Det håper og tror jeg. Med ungdom som har festet (litt) i sommer. (Selv soknepresten har klemt ikke nærstående personer noen få ganger!)
Vi har ikke feiret påske i kirkene våre de siste to årene. Julaften 2020 feiret vi ute. Ordene fra julekvelden gjelder fortsatt: Det er verdt det, det vi ofrer og gjør for livet. Takk til alle som har bidratt.
Det er litt julaften i dag - her er det som ble sagt under åpen himmel på julaften 2020:
"For 365 dager siden gikk vi inn døren her bak meg. I år er ikke det mulig. Det er et offer å samles ute i kulden. Men det er et lite offer, for det er verdt det, det at vi får samles og synge sammen, at vi får dele noe på julekvelden.
For to dager siden traff jeg en ung kvinne som hadde født sitt første barn. En måned gammel, en rød bylt. Vi snakket om alt som måtte ofres - men det var verdt det.
I år har vi alle ofret noe. Unge som gamle. Vi har fått føle på kroppen hva det vil si å ofre noe for fellesskapet. Alt vi har gjort, har vi gjort for å beskytte livet. Det kan vi bare klare, om vi står sammen. Og det er verdt det. For livet er så dyrebart for oss.
I natt etterlater Gud oss en liten bylt. Gud ofrer noe av seg selv, legger det i armen til to helt vanlige folk, Maria og Josef. Gud stoler på at vi skal beskytte livet. Jesus fikk ingen lett vei, som vi vet. Det var et stort offer. Var det verdt det?
Ja. Når Gud ser oss som er samlet her ute under åpen himmel – vi som er så heldige å være i livet denne julekvelden og få oppleve denne deilige jorden - når Gud stirrer ned på oss og ser at hans sønn fortsatt betyr noe for oss og samler oss i en tung tid – da tenker jeg at ja, alt han ofret var verdt det. Han skapte noe nytt gjennom livet sitt, den lille gutten.
Jesus kom ikke for å splitte, men for å samle. Kom ikke for å dele oss, men for at vi skal være ett. Det skal knytte oss sammen, det lille barnet. Gjøre verden til ett.
Bærer vi den tanken med oss, da har hans offer og gave mening. Da har denne nattens lille, ubetydelige hendelser I Betlehem vært verdt det. For Gud, og for moren Maria, i all hennes smerte. Da er det mer enn en vakker fortelling. Da lever det barnet evig.
Vend hjem nå, gjør det dere finner glede i. Det er dere verdt. Det er vår verden verdt.
Noen ord til dere fra en som ofret mye, Nordahl Grieg: "Edelt er mennesket, jorden er rik! Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen – som om vi bar et barn varsomt på armen!"
Gjør nå det dere finner glede i.
Hilsen Magnus Halle